mainDekor1

Storsalen menighet

 

Historikk

Storsalen historie og tilhørighet

Storsalen menighet er tilsluttet den Lutherske misjonsorganisasjonen Normisjon og er en del av Den Norske kirke.

Opprinnelig var Storsalen en del av Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap (stiftet 1868). 2001 ble Indremisjonsselskapet slått sammen med Santalmisjonen (stiftet 1867) som sammen ble gitt navnet Normisjon.

Indremisjonsselskapet ble startet med bakgrunn i de evangeliske vekkelses- og fornyelsesbevegelser i Norge på 1800-tallet. Historien starter med gjennombruddet for kristen lekmannsvirksomhet i Norge i tiden etter Hans Nielsen Hauge.

Visjonen for Indremisjonen var fra første stund: «å bringe Guds Ord inn i hus og hjerter».Det har også vært Storsalens visjon. Over vår inngangsdør star det: “Land, Land, Land, hør Herrens ord”.

I starten ble indremisjonen oppfattet som et nødsprinsipp i kirken og at den ville bli overflødig, da kirken selv kunne ivareta sitt misjonsarbeid. Men med tiden viste det seg at kirken trengte indremisjonen med dens vitalitet og misjonsengasjement. Indremisjonen bidro til et levende åndelig liv i kirken.

Ettersom flere misjonsorganisasjoner kom på banen valgte de ulike tilknytningspunkter til kirken. Indremisjonen valgte å være i kirken, som et frivillig lekmannsarbeid. På tross av organisasjonens vektlegging av det allmenne prestedømme ble verdien av å være en del av kirken holdt frem. I så måte ble indremisjonen et godt korrektiv og en sterk inspirasjonskilde for kirken i Norge.

Storsalens historie går lenger tilbake enn våre lokaler. Arbeidet startet egentlig opp på bibelskolen som lå her før våre lokaler kom. Den delen av gården som vi holder til i ble bygd i 1935 fordi lokalitetene i bibelskolen, naboen vår, ble for små til å romme møtevirksomheten.En møtesal som skulle romme 1200 mennesker var noe av bestillingen da det ble utlyst en konkurranse som arkitekt Ove Bang vant.

Fra starten besto virksomheten her av møter søndag formiddag og ettermiddag, ungdomskvelder på lørdagene og besøksgruppe. Arbeidet ble både med hensyn til personal og økonomi drevet av Indremisjonsselskapet sentralt. De første tiårene var dette et arbeide i vekst, men etterhvert begynte det å stagnere på søndagene.

Høsten 1988 ble søndags formiddagsmøtene lagt ned. Samme år ansatte Indremisjonsselskapet en prest i Storsalen. Et av hans krav for å starte opp som storbyprest var at han skulle få arbeide mot å få i gang gudstjenester her.

De siste tiårene av 1900-tallet viste det seg at kirken mistet fotfeste i de store byene. Storsalen som indremisjonens storforening i Oslo ble dermed en strategisk satsing satt i gang av daværende generalsekretær Arnfinn Skaaheim. Store lørdagsmøter hadde i flere tiår fylt storsalen med unge mennesker.

Oslo Biskop Andreas Aarflott tente på visjonen om Storsalen som gudstjenestested og vigslet Storsalen til kategorialmenighet i Den norske kirke, med nattverds-forvaltning. Gudstjenesten kl 11 (G1) var dermed et faktum og Paul Erik Wirgernes ble Storsalens første storbyprest. Den første tida var arbeidet, også med gudstjenestene prega av grå hår, en håndfull eldre damer søndag formiddag.

Presten som var her da ting begynte å vokse, sier selv at han var i ferd med å gi opp da et eller annet skjedde. Noe begynte å røre seg på bibelskolen, studentene begynte å komme på gudstjenestene, flere av dem opplevde at de fikk et spesielt bønnekall i forhold til Storsalen. Gudstjenesten gikk fra å være prestens «greie» til å være et sted hvor mange er i sving. Lovsangsteamene vokste fram og fikk plass i gudstjenesten og liturgien fant en form som gav mer plass for kreativitet og større frihet i forhold til sang/salmer osv. enn den som brukes i kirken for øvrig. 1994 ble Storsalen Indremisjon en selvstendig enhet i Indremisjonsselskapet med ansvar for egne ansatte og egen økonomi.

Olav Garcia de Presno ledet arbeidet fra 1990 til 2001. Dette ble en stor vekstfase for Storsalen. I 1997 ble gudstjeneste nr. 2 satt i gang ved navn G2 (kl 17). I 1999 kom ungdomsarbeidet ”Helli.da” med gudstjenesten ”Stresslezz” og i 2001 kom G3 (kl 20). Storsalen hadde med det fire gudstjenester hver søndag og hadde opplevd en enorm vekst.
Et helt naturlig resultat av det som etterhvert skjedde her er at folk begynner å spørre etter hva vi egentlig er. Etterhvert begynte medlemmene i Storsalen å spørre: «er ikke dette menigheten min? »

Vi gikk litt forsiktig fram og beholdt navnet Storsalen Indremisjon helt til fusjonen mellom Indremisjonen og Santalmisjonen i januar 2001.
Ved den anledningen tok vi det navnet vi hadde drømt om lenge, og i dag heter vi Storsalen menighet.

Trond Løberg begynte her som hovedprest i 2002 og var leder i menigheten frem til 2007. I mars 2010 la Storsalen ned sine tre gudstjenster G1, G2 og G3 etter lengre tids nedgang, og startet samtidig opp to nye; G16 og G19.

Etter dette har G11 og G21 kommet til, og danner sammen med G19 de tre gudstjenestefellesskapene i Storsalen menighet.

Storsalen er i dag igjen inne i en ny og spennende vekstfase.