Artikler

Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.

Slik innledes fastetiden på askeonsdag. Vi kan komme frem, få et kors av aske tegnet i pannen mens liturgen sier: Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.

Fra støv til liv. En vandring med Jesus, mot Jerusalem. Mot lidelse og død. Og oppstandelse. I fastetiden stopper vi opp. Vi gransker våre liv, gjør bot, vender om. Vi husker at vi er støv. Men vi følger også Jesu vei. Hans fristelser, hans lidelse og Hans død.

De fleste forbedringer i livet krever at vi legger noe til. Kunnskap, trening, studie, tid og krefter. I fastetiden hand- ler det om å ta noe bort. Rydde plass. Til stillhet, ettertanke, bønn. Å gi plass og tid til Gud. Mens vi følger Jesus mot Jerusalem. Og ser at vi ikke kan gå den samme veien som Han gikk, men ta i mot Hans seier over døde som en gave. Ta imot Hans liv. Det nye livet.

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» (Johannes 1,18)

Adam og Eva ville bli som Gud, og spiste frukten de ikke skulle ta av. Menneskene bygde Babels tårn for å komme opp til Gud, men tårnet falt.

Igjen og igjen prøver vi å sette oss selv på Gud sin plass. Vi strever for å komme opp til Gud ved egen hjelp. Men Gud gjorde det som vi aldri kunne klare. Den første julenatt begynte Han på veien for å forene oss med seg; Gud ble menneske.

Vi kan ikke, og trenger ikke, være Gud. Vi trenger ikke streve med å komme opp til himmelen. Han kom ned til oss, og ble et menneske. Og vi kan stille oss ved krybben og se, og ta i mot, underet. Gud kom til oss! Den eneste sanne Gud, ble et sant menneske.

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? I møte
med store omveltninger, uslokkelig sorg, og smerte
som ikke er til å bære, kan Hans kjærlighet virke
utilgjengelig. Jesus ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jakob, som senere fikk navnet Israel, kjempet med
Gud hele natta og nektet å slippe ham før han
fikk Hans velsignelse.

Livet er til tider en kamp.
Men Gud tåler våre rop og vår klage. Han kjenner vår smerte og sorg.

Ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet.
Ingenting kan ta den fra oss. Han kommer alltid til oss, og går med oss.

Midt i livets kamper kan vi rope på Ham, og håpe på Hans velsignelse.