Taleserier

«Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde.» Johannes 3,19

I vandringen mot Jesu fødsel møter vi det kristne håpet. For dommen er ikke noe som truer, men det er vårt håp! Håpet om rettferdighet, nåde, og en ny himmel og en ny jord. Domssøndag kommer til oss med håp!

I advent venter vi! En viktig del av det kristne livet og håpet er å vente. Midt i livet, og det som møter oss, så venter vi. Vi venter og håper. Håper og venter. I adventstid så øver vi oss på å vente. Vi holder oss trofast til Gud, til fellesskapet, bønnene og ordene. Og venter i trofast tillit til Gud!

I julen blir det kristne håpet synlig og tydelig for oss! Immanuel. Gud med oss. Det er ikke langt borte fra noen av oss. Men har kommet til oss. Gud ble menneske. Og forlot oss aldri alene!

Her kan du laste ned taleseriebildet som bakgunnsbilde til mobilen.

---

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. I og ved Ham får vi livet. Og finner sannheten. Og Han er veien vi trenger i livet. Derfor prøver vi å leve med en åpen bibel, for å la Han vise oss hvordan livet leves.

I Bergprekenen trer dette livet tydelig frem. Der forteller Jesus om et annet liv, et annet rike. Han viser oss veien vi skal gå. Han tegner opp det gode livet. Gir oss veivisere for våre valg og våre liv. Et liv i etterfølgelse, det kristne livet.

Vi tror ikke dette bare er gode ord. Vi tror ikke dette er store krav. Ikke bare visdomsord å skrive på postkort. Men ord fra Ordet. Innsikt fra Sannheten. Veivisere fra Veien. Livsregler for disippellivet fra Livet.
Det viser oss mer av hvem Gud er, og det viser oss mer av hvem vi er. Det er frihet, ikke krav. Det viser oss det gode liv. Det viser oss hvem vi er og hvordan vi kan leve.

Et liv i etterfølgelse, det kristne livet!


Her kan du laste ned taleseriebildet som bakgunnsbilde til mobilen.

---

Gud er fellesskap. Den treenige Gud har fra evighet av vært fellesskap, og forblir det i evighet. Og det kristne fellesskapet er oss som blir en del av dette! Ikke fordi vi har like meninger, ser lik ut, aldri er uenig, eller har samme livssituasjon. Men fordi vi har samme Gud, samme Frelser, samme Ånd.

I en tid der individualismen blir sterkere, og stadig flere er ensomme. I en verden som i økende grad preges av polarisering, fremmedfrykt og konflikter. Midt i alt dette er Gud tilstede. Han som er fellesskap. Og Han inviterer alle inn til dette fellesskapet.

Det kristne fellesskapet skal være lys og salt i verden, en motsats til egoisme, indivualisme og polarisering. En motvekt og et bilde på noe annet, en annen vei. Det kristen fellesskapet lærer oss over tid hva fellesskap er.

Vi søker gjestfrihet istedenfor fiendtlighet.
Vi søker oppriktighet istedenfor usannhet.
Vi er nyssgjerig og ikke mistenksom.
Vi er overgitt og ikke overlatt til oss selv.
Vi har felles ansvar, og ingen står alene.
Vi er lys og salt!

Her kan du laste ned taleseriebildet som bakgunnsbilde til mobilen.

---

Det var tre ting som skjedde den første pinsedag, som viser oss mye av det kristne livet.

Disiplene talte i tunger, så alle forsto det som sitt eget morsmål. I historien om Babels tårn hører vi hvordan Gud forvirret menneskene og gav dem forskjellige språk. Da vi fikk Den Hellige Ånd ble folkeslagene forenet i Kristus. Uansett hvem vi er, hvor vi kommer fra eller hører til, så er vi som tror ett i Kristus. Vi har fått den samme Ånd og har den samme Herre!

I tabernaklet og senere i tempelet hos Israelsfolket brant alltid oljelampene. For å symbolisere at Guds herlighet bodde der. Da Ånden kom over disiplene på pinsedag kom den som tunger av ild over den enkelte. Guds herlighet tok bolig i oss. Vi trenger ikke lenger tempel, for vi er tempelet. Guds herlighet bor i oss.

Da de første disiplene fikk Den Hellige Ånd begynte de å dele evangeliet og folk kom til tro. Vi som har fått Den Hellige Ånd er sendt! Ånden leder oss til mennesker for å dele evangeliet.

Storsalen har som sin misjon at vi samles fordi Jesus lever, og sendes inntil Han kommer! Ånden samler oss med Kristus midt iblant t oss. Og Ånden sender oss så flere kan høre og tro.

---

«Kristus er oppstanden. Ja, Han er sannelig oppstanden»

Det er kirkens felles bekjennelse påskedag. Og det er
den bekjennelsen vi bygger vår tro på. Kristus lever!
Døden er overvunnet. Han døde så vi kan leve.

Den tomme graven, og det håpet den gir strekker seg frem
til vår tid, og helt inn i evigheten.
Dødskreftene vi kjenner på kroppen er overvunnet.
Det som tar livskreftene våre har ikke lenger makt.

Jesus gikk gjennom smerte, lidelse, sorg og død.
På samme måte leder han oss gjennom vår smerte, lidelse, sorg og død.

I påsketiden feirer vi, og minnes vi, Jesu seier.
Og vi minner hverandre om hva det betyr i våre liv.

«Kristus er oppstanden. Ja, Han er sannelig oppstanden»

---

Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.

Slik innledes fastetiden på askeonsdag. Vi kan komme frem, få et kors av aske tegnet i pannen mens liturgen sier: Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.

Fra støv til liv. En vandring med Jesus, mot Jerusalem. Mot lidelse og død. Og oppstandelse. I fastetiden stopper vi opp. Vi gransker våre liv, gjør bot, vender om. Vi husker at vi er støv. Men vi følger også Jesu vei. Hans fristelser, hans lidelse og Hans død.

De fleste forbedringer i livet krever at vi legger noe til. Kunnskap, trening, studie, tid og krefter. I fastetiden hand- ler det om å ta noe bort. Rydde plass. Til stillhet, ettertanke, bønn. Å gi plass og tid til Gud. Mens vi følger Jesus mot Jerusalem. Og ser at vi ikke kan gå den samme veien som Han gikk, men ta i mot Hans seier over døde som en gave. Ta imot Hans liv. Det nye livet.

---

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» (Johannes 1,18)

Adam og Eva ville bli som Gud, og spiste frukten de ikke skulle ta av. Menneskene bygde Babels tårn for å komme opp til Gud, men tårnet falt.

Igjen og igjen prøver vi å sette oss selv på Gud sin plass. Vi strever for å komme opp til Gud ved egen hjelp. Men Gud gjorde det som vi aldri kunne klare. Den første julenatt begynte Han på veien for å forene oss med seg; Gud ble menneske.

Vi kan ikke, og trenger ikke, være Gud. Vi trenger ikke streve med å komme opp til himmelen. Han kom ned til oss, og ble et menneske. Og vi kan stille oss ved krybben og se, og ta i mot, underet. Gud kom til oss! Den eneste sanne Gud, ble et sant menneske.

---

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? I møte
med store omveltninger, uslokkelig sorg, og smerte
som ikke er til å bære, kan Hans kjærlighet virke
utilgjengelig. Jesus ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jakob, som senere fikk navnet Israel, kjempet med
Gud hele natta og nektet å slippe ham før han
fikk Hans velsignelse.

Livet er til tider en kamp.
Men Gud tåler våre rop og vår klage. Han kjenner vår smerte og sorg.

Ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet.
Ingenting kan ta den fra oss. Han kommer alltid til oss, og går med oss.

Midt i livets kamper kan vi rope på Ham, og håpe på Hans velsignelse.

---