Taleserier

Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.
(Johannes 1,14)

Advent er forberedelsestid og ventetid. Vi forbereder oss, og vi venter, på at Messias skal bli født, at Gud skal bli menneske. At Han skal komme til oss. Gjør døren høy og porten vid. Det lille barnet i krybben er Guds sønn, Messias, oppfyllelsen av løftene. Og når vi kommer til krybben er vi som vismennene og hyrdene. Vi bøyer oss og tilber. Vår lange vandring er over. Vi er hjemme.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
          frykter jeg ikke noe ondt.
          For du er med meg.
          Din kjepp og din stav,
          de trøster meg.
– Salme 23,4

I dalen blir lyset svakere. I den dypeste dal forsvinner solen helt. Vår livsvandring kan bli omsluttet av mørke og håpløshet. Jesus sa aldri at vi skulle slippe det vonde. Kristne er ikke spart for sykdom, død, forfølgelse eller ondt, men hans stav trøster oss. Han har lovet å gå med. Selv når han oppleves langt borte. Midt i mørke finnes lys! Midt i håpløsheten finnes håp.

Lyset
Du treng
Finst
– Helge Torvund

«Ingen skal si: ‘Se, her er det!’ eller: ‘Det er der borte!’ For Guds rike er midt iblant dere.» (Lukas 17,21)

«Hva skal vi sammenligne Guds rike med?», spør Jesus seg selv i evangeliene. Guds rike er midt i blant oss. Jesus snakket om det i lignelser, i bilder og metaforer, så vi kunne ane hva det er. Dette riket som vi tilhører er her allerede, men enda ikke. Det er både sennepsfrøet og det store treet.

Det er av og til vanskelig å få øye på. Andre ganger lett å se. Da vi ble døpt ble vi borgere i et nytt rike. Guds rike. Og dette riket ønsker vi å se vokse, bre om seg, få flere innbyggere. Helt til Han kommer og vi får se det i hele sin fylde.

«Trang er den porten og smal er den veien som fører til livet».
(Matteus 7,14).

Å følge Jesus er å gå den smale sti. Der han er vår hyrde, den som viser vei. Livet i etterfølgelse er ikke balansekunst, det er ikke frykt for å gå seg vill. Men det er å høre hvor hyrden går, lytte til hans stemme. Stien er smal, for vi går ikke vår egen vei, men Hans. Vi klarer oss ikke selv, men tar i mot Hans nåde. Og nåden er den maten vi trenger på veien. Det er den som gir mot og kraft til å fortsette på stien, også når terrenget blir ulendt. I Hans fotspor.

I tillegg til søndagene og smågruppeopplegget, så vil vi onsdag 21. september kl 19:00 ha en undervisningskveld i Lille Camino. Der går vi i dybden på hva nåde er. Nåden forandrer alt. Nåden er vår mest dyrebare gave. Og den forandrer våre liv. Den utfordrer den oss også på hvordan vi lever.

«Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.» (Lukas 15,31)

Disippellivet er en pilegrimsvandring. Fra Edens hage til det nye Jerusalem. Fra Egypt til det lovede land. Vi er på vei fra noe, til noe. Vi bor på jorden, men har vårt hjem i himmelen. Er fremmede overalt, men også hjemme overalt. Uansett hvilken retning vi ser får vi øye på vår neste. Overalt hvor vi er kan vi gå inn i vårt lønnkammer, vårt hellige rom. Og når vi følger Han, blir vår livsvei som et hus bygd på fjell. Vi er hjemme uansett, for Han er med oss.

«Så åndet han på dem og sa:
‘Ta imot Den hellige ånd.’»
Johannes 20,22

Da Gud skapte mennesket åndet han på dem, så de fikk livspust, så de ble levende. Da Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen åndet han på dem og ga dem Den hellige ånd. Så vi kunne få det nye livet.

Pinsen kalles kirkens fødselsdag. Det var da vi fikk Den hellige ånd. Ånden som skaper liv og gir vekst.
Disiplene satt bortgjemt og var redde fram til pinsedag. Da de fikk Den hellige ånd begynte de å dele evangeliet, forkynne budskapet om Jesu oppstandelse. Og folk ble frelst.

I pinsetiden sendes også vi ut. Som vitner om Jesu oppstandelse. Vi trenger ikke være redde, for vi har fått Den hellige ånd. Til å lede oss, vise oss og lære oss alt det vi trenger.